Kunstnere ArtiJuli 2019:

Fraukje Engels; - bildet som kan spilles

Kunstneren Fraukje Engels fra Belgia melder til ArtiJuli: «For noen dager siden ankom det sibirske hestehåret og lær fra ei halv ku … dette skal brukes til den sirkulære buen og for overføring av kraft … metallskinna som skal føre instrumentet langs etter bildet er på plass» 

Hva er på gang? Noe helt, helt banebrytende nytt. Engels bygger et instrument som kan avlese og skape musikk fra perforerte bilder. Det er som en kjempestor spilledåse. Instrumentet beveger seg langsetter bildet, tynne metallspiler går inn i hullene i bildet, spennes opp og skaper et fint, spinkelt pling når de løses ut. Publikum drar i gang instrumentet gjennom en tannhjulmekanisme og sveiv. De står over bildet som ligger på rygg horisontalt slik at de også kan få det visuelle inntrykket. 

Dette vil utgjøre navnet i en stor installasjon ute på bryggeloftet. Engels var her i vinter og produserte giga kulltegninger på finérplater som også vil inngå i installasjonen. Vi kommer tilbake til hva som temaet for kunstverket. Nå kan det antydes at det har med møtet med mellom mennesker og ny teknologi å gjøre. Noen av bildene henter sin inspirasjon i lokale foto fra tidlige 1900-tall.

I tillegg vil dere få se et stort kunstverk i vårt minste gallerirom. Soverommet Horisonten er omgjort til utstillingsrom. Det ligger på utsiden av Kråkeslottet på sjøsida. Det har vinduer i flukt med den store senga på tre sider. Over disse vinduene vil de henge sammenfoldede, hengslede finerpaneler. Når de foldes ned kommer et kunstverk til syne og stenger lyset ute. Men ikke helt. Også dette er perforert med små hull slik at lyset slipper inn i små dotter på bakveggen. Den som skal oppholde seg i senga har fått selskap av en sovende kvinne. Også her er det brukt kullstift.

Fraukje Engels (1984) bor i Belgia, har en master i bildekunst og har tillegg utdanning innenfor audiovisuell kunst. Hun er også musiker. Hun har stilt ut i en rekke land; blant annet China , Tyskland og USA. Hun jobber også med store skulpturer i tre form av skulpturparker ved skoler og barnehager sammen med sin mann, Jasper Deville. De to, har med sine to barn, hatt flere arbeidsopphold ved Kråkeslottet, og en sterk tilknytning har oppstått. I vinter jobbet Fraukje her i en og en halv måned.





Mam a Plant:
Collaborative paintings by Beth Marsden and her children

"There are good artists that have children. Of course there are.
They are called men
.”              
        Tracey Emin

Is it possible to make good art and be a good mother? Would the same question even  be asked of a father? Does having children compromise an artist or can parenthood be a positive influence on the creative process?

These ideas are explored  by Beth Marsden in “ Mam a Plant” - her native Welsh language for “Mother and Child”

Based in rural South Wales Beth has always made work  about her surroundings believing that the mundane and the immediate can be as inspiring as the exotic and the remote. She has produced large bodies of work on diverse subjects - the closure of a local market, travelling fairgrounds, club singers, life at bus stops, theatrical costumes and observations of street life.

“All my work is born out of a close relationship with the subject matter, whether I like it or not. “

 Currently halfway through her MA at Oxford University’s Ruskin School of Art she has been collaborating on paintings with her children for the last two years. Rather than viewing the pram in the hallway as an enemy Beth has found her  children’s drawings to have been a great source of inspiration.

“The freshness of their marks seems an antidote to the commercialisation of the modern art world - untainted and a clean source of reference. I make use of their freedom of mark-making in contrast to my own.”

The collaborative work has formed as a response to, and an exploration of,  life as a mother and the pressures of having to fit her artistic practice around the routines and demands of her offspring.

Sharing space
 Pip 12, Betty 8 and Ruby 5 have all got used to sharing space on canvas with their mum. This is not to say that this is an idyllic or wholly harmonious process. The kids don’t always want to join in and frequently dislike what the others have done, or paint over parts of Beth’s work that she would rather preserve.

“A painting can go in any direction at any time - as I work they might step in and draw something completely unexpected on top, changing the composition entirely or giving rise to an entirely new direction.”

It is these clashes of style and intent that excite her about the collaborative process .She believes that rather than working together to a common purpose, collaboration can be something different and more exciting whereby the participators don’t necessarily have the same ideas or aims. The canvas can be both a battlefield and a place of resolution

Her father
To this end she has pursued two collaborations with her father also a painter as she tries to help him come to terms with both the isolation of old age and his battle with alcoholism.

“The process requires us to be emotionally open and the paintings can become quite raw. The outcome of the few pieces I have started have been unexpectedly uncomfortable.

These paintings will be exhibited at   Arti Juli for the first time alongside those she has done with her children.

 In the spirit of collaboration  Beth will also prepare a large scale painting that visitors to the festival young and old will be invited to add to. So come along  and get some paint on your hands as you jostle for space alongside your fellow artists . It doesn’t matter if you shout or smile; - just paint!



Maja Daniels; - Elf Dalia

Maja Daniels har opphav derfra. Fra Älvdalen. Hun har vært der igjen, har lyttet og sett. Hun bringer bilder og lyd hit til Kråkeslottet. Hun forsyner oss med et materiale som kan gjøre det mulig å forsøke å sette  sammen en egen oppfattelse av dette stedet som er så vanskelig å forstå seg på. Som trekker vår oppmerksomhet mot at selv i det glatte supermoderne velordnede velferds-Norden finnes det - et sted bortgjemt i en dal - noen sprekker hvor man kan kikke inn mot en annen tid, en fjern fortid, og en annen virkelighet.

Hun presenterer sine bilder ved siden av de mer enn hundre år gamle fotografiene til Tenn Lars Persson (1878-1938). Han var en begavet original. En lokal oppfinner, mekaniker, optiker, elektriker og fotograf i Älvdalen. En eksperimentell fotograf. En fotograf med interesse for å fange både myter og hverdagsliv. Beslektet med Daniels. 

Älvdalen er et område i Dalarne i Sverige inn mot norskegrensa. Her finnes en særegen språklig variant som av internasjonale språkforskere blir anerkjent som eget språk, men som svenske myndigheter tviholder på at er kun en dialekt. Älvdalsk har bevart mange trekk som gjør at det ligger nærmere oldnordisk enn noe annet språk. I Älvdalen finner man runene fra vikingtida anvendt helt inn på 1800-tallet. I Älvdalen er gamle skikker og ritualer, som andre steder er gått tapt, fortsatt i bruk. Hvordan og hvorfor denne motstandskraften mot påvirkning? Hvorfor denne trangen til å holde fast? Viser den styrke? Eller kan den oppfattes som flukt? Selvsagt er de gjenværende skikkene blitt påvirket av storsamfunnskulturen som omringer Älvdalen. Hva skjer i dette møtet? Hva skjer i øyeblikket? Vil det særegne forsvinne?

Mange spørsmål. Som Maja Daniels bok Elf Dalia og utstillingen Elf Dalia - bestående av bilder i vårt utendørsgalleri og en installasjon i badstua, kan gi anledning til tanker omkring. Boka ligger til lesning og syn-  og til salg - i vår kafe. Og Daniels gir også et foredrag på åpninga 30. juni om Elf Dalia.
https://www.itsnicethat.com/articles/maja-daniels-...

Maja Daniels har studert sosiologi, men skiftet spor og slo igjennom med dunder og brak som fotograf. Hun har jobbet med reportasjefoto for internasjonale magasiner og aviser som blant annet Der Spiegel, The Guardian og New York Times. Også hennes kunstfotoprosjekter har oppnådd internasjonal anerkjennelse. Her blir gjerne sosiologien brukt som utgangspunkt for tilnærming og som ramme for research. Hun er opptatt av menneskelige relasjoner i en vestlig, nåtidig kontekst. Hennes kanskje mest kjente prosjekt til nå, Monette og Mandy, omhandler to identiske fascinerende eksentriske tvillinger. Prosjektet utfordrer vår tids oppheng i individualitet.  https://www.itsnicethat.com/articles/maja-daniels

Maja var i vinter artist-in-residence på Kråkeslottet. Her var det naturen som fanget hennes interesse. I sær skiktet mellom hav og luft hvor perspektivet kan skifte fra havbunn til himmel. Og hvor de to mediene gjør helt forskjellige ting med lys og bilde. Hun eksperimenterte med gopro-kamera festet til treplanke slept ut av lekebåt og med egne dykk med kamera i våtdrakt. Hun går også i retning av å jobbe mer med film. Det blir spennende å se hva som kommer ut av dette materialet!

Faksimile fra nettsida til Washington Post. Foto fra boka Elf Dalia, Maja Daniels



Eilif Henriksen;-  opp av myra, inn i bålet

Inspirasjonen som som satte han i gang ble henta da han var 16 år - i en bakgård Osaka. Nå som 70 åring spar han fram materialene fra under myra der heime og  skaper den transformerende ilden med bjørkeved henta i skogen rett opp i lia. 

Eilif Henriksen på Vesterfjell i Senja er heimekjær så det gjør noe, - med stor utferdstrang. Eventyrer og stayer. Praktiker og visjonær. Alt en og samme person. I dette spenningsfeltet oppstår det hverdagslig vemodig vakkert kunsthåndverk.

Eilif har overtatt heimgården. Ein gang i tida var det store skogteiger og innmark. Nå er det ei tomt med våningshuset hvor han vokste opp - og et verksted. Han har nådd normal pensjonsalder for noen år siden og har trua mange ganger med at det skulle siste runde på dreieskiva. Men han er fortsatt i produksjon.

Rett i bålet

Nå konsentrert seg om det han er mest glad i. De enkle formene. Leirgrytene med høy bruksverdi. Kan fylles med de deiligste retter og så plasseres i bålet. Grytene er laga av lokal leire som han graver ut under et tynt sjikt med like i nærheten av Vesterfjell. Leira bringes hjem, tørkes, knuses, tilsettes vann og siles for urenheter før den igjen tørkes ned til riktig konsistens. Så elter han chamotte som gjør at den tåler den vil tåle den tøffe behandlinga rett i bålet. Overflata glittes gjerne. Fargespillet kan oppnåes gjennom å legge på begitninger (ei leirsuppe med oksyder) mens leira er halvtørr eller ved å pakke inn krukka i ulike organiske materialer og oksyder under brenninga. Delvis reduksjon under brenninga influerer også på resultatet. Brenninga skjer i ei mile. Det vil si at krukkene stables først og så stables veden omkring; - det hele inne i ei metalltønne. Før i tida skjedde dette i ei grop i bakken. Og det har Eilif sjølsagt også prøvd.

Det er disse krukkene vi vil få se Eilif stille ut på Kråkeslottet. Og som vi vil få testet ut under bålmat-i-leir-gryte-helg.

Eilif kommer fra en musikalsk slekt. Faren spilte fele. Sjøl spiller han fløyte. Og han har fordypet seg oppgave å lage fullverdige fløyter av leire. Og har løst det så bra at flere profesjonelle fløytister har kjøpt fløyter. Kanskje vil vi også få se noen av fløytene?

Skognes Brukskunstsenter

Som fjortenåring var Eilif ansvarlig for fjøs og kyr der heime da foreldrene havna på sanatorium med tuberkulose. Som sekstenåring dro han til sjøs. I Osaka i Japan ble det landligge. Det var streik blant havnearbeiderne. Eilif vandra rundt i gatene med nysgjerrig blikk og kom over en pottemaker som satt i en bakgård og dreide krukker. Han ble dypt fascinert. Og bildet brant seg fast på netthinna. Han utdannet seg som reklametegner i Stavanger og fikk jobb som sådan i København. Men tilværelsen på et kontor passet ikke en eventyrer. Han søkte jobb som lærling på keramikkverksted. Og deretter snudde han kursen heimover. Først etablerte han verksted på Finnsnes i 1971. Så kjøpte han sammen med Synnøve Bjørkli - som han kjente fra barneskole og reklameskole - den gamle skolen på Skognes på innersida av Senja. Her etablerte de kollektivet  Skognes Brukskunstsenter. Her jobbet han fram til 1989. Så noen år med verksted sørafor før han kom heim. Heim til Vesterfjell. Og hvor kunstnerskapet fikk en ny dreining da han oppdaga at han kunne hente materialene i marka der heime.





 Kunstnere ArtiJuli 2018: 

Knut Fjørtoft 1960-2017

«Når en viktig kunstner forlater planeten vil kunstnerskapet stå igjen som en eksistensiell larm.
Og Knut var en viktig kunstner … Distinkt gjenkjennelig. Konstant utfordrende.» 
  

Tommy Olsson, Klassekampen, 15. november 2017

Knut jobbet med grafikk. På utradisjonelt vis. Han freste og hakket spor og mønstre inn i sponplater. Jobbet farge inn i dem. Presset, skviset, trykket, kjælte papiret mot plata med albuer, føtter, fingre. Han brukte gjerne samme plata mange ganger, slik at en serie bilder blir variasjoner over ett tema; - av samme slekt, men aldri like. Et «på samme tid utagerende og strengt komponert bildeunivers», beskriver kunstkritiker Tommy Olsson i Klassekampen. Inspirert av naturen, skriver Olsson. Nesten alltid begrenset til svart og hvitt. Snø og jord. 


Men Knut var ingen landskapskunstner. Objektene og formene i bildene kan se ut til å ha en organisk opprinnelse, men det strengt komponerte elementet fører assosiasjonene over mot mønstre og gjenstander skapt i kulturelle prosesser; - så nyskapte og usette at kan være resultat av virksomheten til romvesener? 


Knut hadde funnet sin plass i verden i Senjahopen. Her hadde han innredet et hus med hjemmekino på loftet og verksted i kjelleren. Han bygget et lite galleri, Galleri Segla. Han var en av få kunstnere som kunne leve godt av sitt kunstneriske virke. Hans varme, åpne væremåte og direkte humor skaffet han gode venner og naboer. Han hadde skifta ut den åpne båten med en med overbygg og GPS. Han elsket å fiske. Var i ferd med bygge seg en liten fiskehjell for å kunne produsere boknafisk. Så falt han om. Hjertet stanset. Han ble 57 år.



ArtiJuli 2018: Tyggegummimannen kommer!

Om du krysser landemerket «The Millennium Bridge» i London kan det hende du får se en gruppe mennesker flokke seg om en mann liggende på asfalten. Han er ikke skadet. Han er opptatt med sin kunst. 



Mannen nede på asfalten er Ben Wilson; - tyggegummimannen, som siden 2004, har viet sin tid og sitt kunstnerskap til å male gjennomarbeidede miniatyrer i lysende farger på flat-tråkkede tyggegummier. Hans kunsten utgjør et stort og stadig skiftende nettverk av bilder som strekker seg fra hans eget hjem ut gjennom Londons gater til Amsterdam, Ghent og til sommeren også til Senja. 

Ben vil skape en sti for oss på ArtiJuli; - femten nye bilder på tyggegummier som du kan finne på gangveiene og i på berget ute i landskapet på øya som huser Kråkeslottet. Søket etter bildene, å finne det små i det store, vil forhåpentligvis være del av kunstopplevelsen. 
Vi vil også vise en utstilling med forstørrede foto av Wilsons tidligere tyggegummiarbeider.


Bens prosjekt er inspirert av folks manglende bevissthet omkring - og omsorg for - miljøet, illustrert ved hvordan søppel slenges i gatene. En annen inspirasjonskilde er opplevelsen av at markedsføring og pengemakt, heller en kunst og kreativitet, får dominere offentlige rom.

“My art takes something rejected, which some people find disgusting – something that has literally been chewed up and spat out – and makes it vivid and beautiful, moving and meaningful. “

Bens malerier forholder seg gjerne - på ulike måter - til omgivelsene han arbeider i, og til menneskene som bor og jobber der. Hans kommunikasjon med folk på gata mens han maler er essensiell del i prosessen. Ideene deres, deres observasjoner, minner, bekymringer, feiringer inspirerer kunsten hans.

Tyggegummikunsten overskrider konvensjonelle ideer omkring eiendom og eierskap. Selv om mange knytter seg sterkt til bestemte malerier, og til om med føler et slags delt, felles eierskap kan ingen være i besittelse av en av disse miniatyrene. Det tar fra noen få timer til flere dager å lage et tyggegummimaleri. De kan vare flere år, avhengig av forholdene. Selv om noen blir ødelagt eller fjernet, kommer det stadig flere til. 

“Every­thing is transitory; what counts is the creative process itself, and the continuing artistic bounty it provides.The work itself demonstrates and celebrates, in its quiet way, the transformative power of art.”

Om du gugler «Ben Wilson Chewing Man» vil du finne et vell av av bilder, filmer og artikler. Her er noen av våre favoritter.

Animasjon av en prosess:

The chewing gum man ved Emma Nichols

Artikkel i New York Times ved Sarah Lyall
https://www.nytimes.com/2011/06/14/world/europe/14...




ArtiJuli 2018: The Chewing Gum Man is comming!

If you walk across the millennium bridge in London you may see a crowd of people  gathered round a man lying  on the floor. He is not injured he is busy painting.


This is Ben Wilson the chewing gum man who since 2004 has devoted himself to painting exquisite and brightly coloured miniatures directly onto discarded and flattened chewing gum .This artwork , a vast changing network of images that flows out of his own home through the streets of London  to Amsterdam ,Ghent and beyond will now be stretching all the way to North Norway!

Ben will be creating a new trail for us at Arti Juli . Fifteen new gum pics for you to find painted onto the boardwalks and rocks of the island.
Alongside this there will be an exhibition of photographs showing enlarged images of his previous work.

Ben’s project was inspired by  people’s lack of awareness  and concern for their environment, the scourge of litter on our streets, and his concern at how advertising and commerce, rather than art, creativity and community dominate  our public spaces

“My art takes something rejected, which some people find disgusting – something that has literally been chewed up and spat out – and makes it vivid and beautiful, moving and meaningful. “

Bens  paintings invariably relate, in different ways, to the neighbourhood he’s working in, and the people who live and work in it. His interaction with people on the street as he paints is an essential part of the process – their ideas, observations, memories, concerns, anniversaries etc directly inform and inspire his art.

Chewing-gum art defies conventional ideas of property and ownership: though many people relate very strongly to certain paintings, and even feel a sense of shared, communal owner­ship no one can possess one of these miniatures .Each painting takes between a few hours and a few days, and may last for years, depending on conditions and if an individual image is ruined or removed, there will be many, many more to replace it.

“Every­thing is transitory; what counts is the creative process itself, and the continuing artistic bounty it provides.The work itself demonstrates and celebrates, in its quiet way, the transformative power of art.”


Ji Yeo: Under kniven

I fjellveggen på veg inn mot Kråkeslottet, midt i naturen med mjødurt, tistler og hundekjeks som strever opp mot ramma, stiller kunstfotografen Ji Jeo ut sine bilder. De handler om ulike ideer om skjønnhet, om hvordan kvinner har kommet til å akseptere - og underlegge seg - bestemte normer for utseende - og hvilke konsekvenser dette kan få.

Ji Yeo er basert i New York, men kommer opprinnelig fra Sør-Kora. Bildene som stilles ut kommer fra to ulike serier. Prosjektet «Beauty Recovery Room» består av bilder som ble tatt direkte etter at personene hadde gjennomgått operasjoner med kosmetiske formål. De viser de psykiske belastningene mange koreanske kvinner blir utsatt for gjennom det sosiale presset som forteller dem at de må leve opp en bestemt standard for å oppnå «skjønnhet»; - en vestlig standard. Dette kan kun oppnås gjennom å legge seg under kniven. Data fra The International Society of Aesthetic Plastic Surgery i 2010 forteller at at Sør-Korea er det landet i verden hvor plastiske operasjoner er mest utbredt. De mannsdominerte media i landet pøser i en uendelighet ut sitt bud på idealkvinnen. Menn blir bedømt ut fra pengepungen, kvinner ut fra sitt utseende. Presset er så stort at omkostningene i form av arr og smerter, farefull anestesi og feilslåtte operasjoner bagatelliseres. 

Informasjonene ovenfor er hentet fra Ji Yeo sitt «Artist Statement» om prosjektet. Her bemerker hun at selv om standarden for utseende er vestlig inspirert har likevel koreanske kulturtrekk innflytelse: «Det har slått meg at det er en klar forskjell mellom kvinner jeg fotografert i Korea og i Vesten. I USA fokuseres det gjerne på å forandre kroppen. Brystforstørrelse er populært. I Korea er det mer fokus på ansikt. Å være sexy er vektlagt i USA mens uskyld og en barneliknende femininitet er målet i Korea. Dette er i samsvar med koreanske verdi for hva det vil si å være kvinne.»

I sitt prosjekt ville Yeo dokumentere de ofrene kvinnene måtte gjennomgå og undersøke den kulturelle bakgrunnen for fenomenet.

Den andre serien «It Will Hurt A Little» viser oss interiør fra klinikker for kosmetisk kirurgi i Seoul. I de senste tiår har industrien hatt en dramatisk vekst. Ji Yeo har fulgt nøye med fra hun var helt ung. Hun følte selv på presset og var interessert i å få utført inngrep. Hver femte kvinne i Sør-Korea har i dag fått en eller flere plastiske operasjoner. Omlag 300 000 besøkende fra utlandet kommer hvert år med formål å få fikset på useendet. Tallet vokser med 30 prosent i året. Vi snakker om en industri med en omsetning på milliarder av dollar. En klinikk har oppført egne fasiliteter i ett bygg på 21 etasjer. Her jobber mer enn 300 ansatte og her er  det 12 operasjonssaler, 40 postoperative rom og 70 konsultasjonsrom samt spa, cafe, bibliotek og mye mer.

Slik beskriver Ji Yeo sin intensjon med prosjektet: «Mine bilder dekker bare en brøkdel av disse klinikkene. Jeg forsøker å visualisere hvor stor dette er blitt og dermed mengden skjebner det berører. Millioner av mennesker har passert gjennom disse hallene. Det vekker blandede følelser hos meg; - jeg kan kjenne meg igjen i kulturen, da den er del av meg, men det utløser også melankoli.»

Bildene fra de omtalte prosjektene har fått stor oppmerksomhet og har vært utstilt i en rekke land; blant annet New York, London og Seoul. Det har fått omtale i det mest innflytelsesrike aviser som The Guardian, Washinton Post og LA Times. 


 



ArtiJuli 2018: Friends from Japan on a northern discovery

Nao Oshima and Yumeno Goma are friends who make individual work in ceramics, paintings and prints and exhibit them together.


The work of both artists displays an elegant simplicity and fragile beauty informed by the natural world. They display it amongst found objects and vintage pieces to support and compliment each others styles. Their collaborative exhibitions  create intriguing environments like stepping into a museum or opening a cabinet of curiosities full of artefacts and illustrations from a magical realm

Here is their story
Osaka 1983 Nao is born
Kyoto 1984 Yumeno is born
Seiko University 2007 they meet as they study how to dye and weave cloth .
Nao dislikes the chemicals used in the process.
She wants an art that is more natural.
She dreams of studying abroad and shares her wish with her new friend Yumeno. Together they decide to have an adventure.
They visit schools in Europe searching for inspiration.
On an island under the wide Danish sky they find the bornholmhøjskole.
They love its natural setting surrounded by meadows, forests and the sea .
Yumeno studies painting and printmaking and Nao learns ceramics.
Being in nature becomes central to both of their disciplines.


At their graduation show they exhibit their work together.
Local people buy it.
Nao and Yumeno are struck by the simple beauty of the the transaction.
Their work has value to others.
They are inspired to make more.
From now on as artists they explore the world together and catalogue their findings in their shows.   

“We are able to freely express things because we spend long times together and look at the same objects. We travel a lot to encounter new things , animals, plants, the scenery on a journey, branches and stones of trees picked up when you take a walk, fallen leaves and so on.

The love of nature in Japanese culture perhaps explains why these two artists feel so at home in Scandinavia. They spent two weeks here in March

Visiting Krakkeslottet was a beautiful experience. So much inspiration from nature, beautiful landscapes, objects from the beach and animals and plants and the stories of the local people
Nao Oshima

Nude tree stands firmly in the dark landscape peculiar to winter. Fallen leaves and nuts. Dry branches. Silver world covered with pure white snow. I am inspired by the beautiful scenery in winter. The pale color is distinctive and makes me feel sweet and gentle like a scene in a dream. In the winter the senses become clear. Inspiration comes easily
Yumeno Goma

In the exhibition, you can see watercolor paintings and copperplate prints and ceramics inspired by their residency here at Kråkkeslottet.

Ichi-Go-Ichi-E (ih-chee-GO ih-chee-AY)
-every encounter in life occurs only once and should be treasured

Wabi-Sabi (WAH-bi SAH-bi)
the Japanese concept of beauty lies in appreciating the imperfections found in nature as all things of the natural world are impermanent and thus beautiful.

Shibui (shih’BOO-ee)
simple objects that are attractive in their austerity and restraint.

Mono-no-Aware (MOH-no no ah-WA-reh)
our awareness that beauty is impermanent makes us appreciate it more. The epitome of mono-no-aware is the sight of cherry petals falling in the springtime.

Furusato (foo-roo-sah-toh)
hometown- not necessarily where you come from but the place your heart longs for.


Bli en robot!



Nå kan DU, du ja!, gammel, ung, jente, gutt, Nordlending eller Søring, marsboer eller jordboer, få lage og kle på deg ditt eget robot-skall - her på Kråkeslottet.

To kryptoingenører fra Brexit UK, David og Hannah, har midlertidig flyttet sitt robot-verksted til Senja. De gadd ikke vente lenger på EU-tillatelse for virksomheten :-) De er ute etter nye impulser og tilbyr DEG å delta i virksomheten.

Alt er lagt til rette. Materialer og verktøy lagt fram. Og et futuristisk visuelt miljø er etablert slik at du kan ta bilde av deg selv / venner / familien / slekta med robot-skall i de riktige omgivelser. For vanskelig, sier du? Nei, da. David og Hannah har sørget for en instruksjonsvideo og de første dagene under ArtiJuli vil de selv være tilstede og assistere.



Det var på den store Gladstonbury-festivalen i England robotverkstedet første gang ble etablert. Etter dette har de to installasjonskunstnerne David Bernstein og Hannah Barker gjort sitt beste for å spre den kreative oasen rundt om i verden. Nå er turen kommet til Senja. 

«Når folk entrer en helt ny virkelighet og lager ting sammen skjer det spennende ting», sier de to. I deres robotverksted kan helt ordinære mennesker bli kybernetisk oppgradert, robotisert og transformert. De kan får vinger. En jetmotor i halen. Et ryggekamera. En integrert sentral-computer som drives av dårlig ånde. Her kan man få lov til å forestille seg hva-som-helst. 



David startet sin kreative karriere som syvåring med et forsøk å lage et mega-pappfly slik at han kunne sveve over skolen og bombe den med råtne tomater. Ikke rart da, at han har slått lag med Hannah som er spesialist på paljetter … og fjær. Hun er kjent for å organisere og oppmuntre kunstnere av alle kapasiteter og aldre til å ha det gøy med skarpe redskaper og varmt lim slik at ville ting kan skje. David har tilbrakt de siste 20 år på som omreisende teatertrupp og kastet teoretiske - og godt råtne - tomater på den mer etablerte verden. 



Å bygge en robot krever både erfaring og frisk kreativitet. Team-building er derfor en god ide, med lag bestående av ulike aldersgrupper; - barn, unge, voksne, godt voksne. Folkens!, la oss bevise at fantasien og håndverksferdigheter går hånd i hånd her i nord - uten EU-tillatelse og utenfor EU-kontroll.





 Arkiv kunstnere: 

ELIND RUI BLIX 2017

Elind Rui Blix, en ung kunstner (33), har satt stødig kurs. Hun har en stor motor. Hver dag fyller hun døgnet med arbeid – med bildene. Til høsten bærer avsted til studieopphold på maleriavdelingen ved kunstakademiet i Helsinki. Dette inngår i siste året hennes i bachelorgrad ved kunstakademiet i Tromsø. Men hun har jobbet med kunst siden 2008.

Henne får vi høre mer om i framtida. Men nå! Nå er det utstillinga på Kråkeslottet som gjelder. Den er preget av hennes flytt nordover. Og av hennes arbeidsopphold på Kråkeslottet på vårvinteren. De sterke inntrykkene fra landskapet og lyset krevde en ny tilnærming og ny teknikk. Hun har begynt å jobbe med fluoriserende farger; - selvlysende bilder. Lerretene har vært i nærkontakt med naturen, med sjøvann og snø. Hun benytter seg av en rekke ulike materialer, akryl, vannbasert olje samt fluoriserende pigmenter. Hun stiller ut i to rom. Ett rom med black light (UV-lys) som bringer fram det selvlysende dimensjonen i bildene. Og ett rom med dagslys. Hun har tatt med et par bilder fra 2015 for å vise trådene bakover i kunstnerskapet.

“When it comes to motives, the landscapes - it is often painted in a classic early expressionist style. The traces of paintbrushes may be associated with crackling mosaic pieces. At the correct distance, gives a figurative recognisability, which simultaneously settles very closeup to the eye and creates a space of colors, inside the strict boarders that conduct a painting. Hopefully it may give a sense of being at one with nature, rather than to regard it from a distance.”

Henning Næss, poet





HENRIK NORDAHL 2017

Vi ble tipset om Henrik og var innom og sjekket det han har liggende ute på Facebook. Han er en ung kunstner. 25 år. Avsluttet i år bachelorstudier i Grafisk Design & Illustrasjon fra Kunsthøgskolen i Oslo. Vi ble slått av energien og det grafisk spennende uttrykket og inviterte han til opphold på Kråkeslottet midt i svartaste vinteren. Og vi hadde ikke tatt feil. En lugn fyr med eksplosiv produktivitet. Så nå er han her med sin første utstilling noensinne. En prototype på gjør det-selv-skulptur. Og fem gedigne malerier på store finerplater, ustilt på honky-tonk stafelier.

Bildene slår an. Den første personen som var innom og tyvkikket etter at Henrik forlot slottet, hadde dette å si det: "Det bildet kjøper jeg". Så utstillinga åpner med en rød prikk.



FILIP VAN KERKHOVEN 2017


"Jeg planlegger et skriveprosjekt", skrev bildekunstneren Filip van Keckhoven fra Belgia. Han hadde så vidt vært innom Kråkeslottet og var blitt fanget. Hit ville han tilbake og fordype seg i kreative prosesser. Men det som kom på papiret var bilder. Landskapet og lyset dro han ut av huset og satte i gang penselen med umotståelig kraft. Det ble en serie på mer enn tredve impulsive akvareller. Han tok dem med tilbake til Belgia, men vi krevde å få dem sendt tilbake hit. For å vise dem til dere. For å kunne fortelle, i bilder, hva et møte mellom en kontinental kunstner og Senja i storm, stilla og mørkelyset kan føre til.


AUGUSTIN REBETEZ 2017

Augustin fra fransktalende Sveits er vår mann. Han har produsert en rekke verker på Kråkeslottet. Som er blitt lagt merke til ute i verden. Han vant hovedprisen på den store Vevey International International Photo Festival i 2013, med arbeider herfra. Augstin jobber mest med animasjon. Men i vinter ble det en animajonsinspirert kortfilm; The Fisherwomen. Med skuespillere fra Kråkeslottets indre krets, samt guest star Erika Nievacunha fra Frankrike. I vår kino viser vi arbeider av Augustin, samt en film fra en annen kunstner han har anbefalt. Det må nevnes at en av filmene er en koproduksjon med Noe Caudrai, fra Sveits. Også vår mann!



Kunstnerne 2016

llll

Anders Sunna / Michiel Brouwer

Samiske Anders Sunna, nå bosatt i Jokkmokk, bringer opp i dagen en konflikt som ligger under overflata; - begravd med mye taushet og få minnesmerker i vår fortid her på Nord-Kalotten. “Jag var bara 1år när det hände, sommaren 1986. Trots att jag inte har varit med från början av konflikten 1972, så är det en händelse som påverkat hela mitt liv. När man växer upp med en konflikt och är mitt inne i den så blir det ens liv och vardag. Det onormala blir helt enkelt något normalt," skriver Sunna på sin hjemmeside. Hans familie ble fratatt retten til å drive med rein. Men fortsatte. Siden har de drevet det Sunna kaller en "guerilla-reindrift". Reinflokken er blitt tvangsflyttet av politiet. Det har vært en rekke rettssaker og saken er fortsatt uavklart.  Sunna bruker "konsten som ett vapen at berätta vår historia och försöka skapa förändring”. Han forteller: "Man söker sätt att behärska sig, att inte bli helt militant och ursinnigt gå bärsärkagång. För mig var det konsten som blev räddningen."  Sunna er en svært aktuell kunster for tiden, ikke minst gjennom sitt samarbeid med fotografen Michiel Brouwer. Deres dokumentasjon av at den svenske raseforskninga ikke er et avsluttet kapitel ble til utstillingen Madtoe på Världskulturmuseet i Gøteborg i 2015. Denne er nå på turne i Sverige.  

I Sverige - har man i motsetning til i Norge - ikke levert tilbake samiske skjeletter som ble samlet ved inngangen til 1900-tallet. Innsamling var ledd i forskning som baserte seg på teorier om rasers hierarki. Det var denne teorien som lå bak nazistenes påstand om germansk overlegenhet og krav om "lebensraum". Sverige fra på 1920 langt framme på dette ”vitnenskapsfeltet” og overførte ”kunnskap” til Tyskland. Skjelettene som ble ranet fra kirkegårder henger enda i magasiner ved universitetet i Uppsala. 

Brouwer har utgitt bokverket Lapponensis som dokumenter i foto den svenske forskingen på rasebiologi. Det fikk en tredje plass på European Design Awards 2013. Verket blir utstilt her på ArtiJuli. Brouwer har fulgt trådene tilbake til slekter som han fant foto av i de rasebiologiske arkivene i Uppsala. Han stiller på ArtiJuli ut bilder fra dagens sameland og bilder han har tatt i arkivene i Uppsala. Han jobber for tiden med et prosjekt hvor han dokumenterer relasjonen mellom gruveindustri og urfolk i nordområdene.

Sunna og Brouwer har i år vært del av Barentspetakkel og Sunna skal være med på Festpillene i Nord-Norge.  

http://cargocollective.com/michielbrouwer/Project-...

 

Bieke Depoorter / Mattias de Craene

Bieke Depoorter, fra Belgia, er fotograf tilknyttet det renomerte bildebyrået Magnum, men jobber hovedsaklig med egne prosjekter. Hun er blitt del av Kråkeslott-familien. Hun kommer nå i sommer for fjerde gang. I svartaste mørketida, i hele desember, var hun her sammen med mannen, musiker og komponist Mattias de Craene, og gjorde opptak til deres første kortfilm. Den er langsom; - en estetisk nytelse både i bilde og lyd og ikke minst i den totale sammensmeltingen av de to.  Filmen har fått navnet Dvalemodus. For et lokalt publikum vil kanskje være morsomt å kjenne igjen medvirkende fra bygda. Filmen handler om livet i mørket. Og håpet i latteren ... 

Depoorter  har en omfattende utstillingsvirksomhet bak seg i tillegg til flere bøker. Prosjektene hennes strekker seg gjerne over lang tid hvor hun arbeider målbevisst for å komme tett innpå mennesker i sine lokalmljøer. Av de mest kjente kan nevnes "Ou menya” fra Russland, “I am about to call it a day” fra USA og “In between” fra Egypt. I tillegg til sitt eget kunstnerskap er hun blant annet involvert i et undervisningsprogram i Sør-Afrikas townships. I fjor under ArtiJui viste hun en serie av sine bilder utendørs.  I år viser hun, i partnerskap med Mattias de Craene, "Dvalemodus" i vår intimkino. 


https://pro.magnumphotos.com/C.aspx?VP3=CMS3&VF=MA...






Jim Naughten

Fotografen Jim Naughten lar deg stenge verden ute og gå tilbake i tid. På veggen henger to nesten identiske bilder som når du ser dem gjennom den stereoskopiske kikkeren smelter sammen til ett og blir tredimmensjonalt. Han har tatt dypdykk ned i de britiske museumer som oppbevarer skattene fra de britiske oppdagerne og tidlige naturforskere; - som Darwin. Han har konsentrert seg om skjeletter. Dermed blir det mulig for deg – mens kikkeren isolerer blikket ditt fra resten verden – å filosofere over hvordan Darwin så linjene mellom ulike arter og plasserte dem inn på utviklingstreet. Eller du kan bare nyte estetikken; - de utrolige formene og linjene som skaperverket består av – uansett om vi tror på en skaper eller ikke.

Prosjektet han presenterer på Kråkeslottet har tittelen ”Animal Kingdom”. Utstillingen har tidligere vært vist i New York og London. Teknikken for å oppnå 3D har sitt opphav tilbake på 1800-tallet.

Naughten er internasjonalt kjent og prisbelønt dokumentarfotograf som jobber utforskende og systematisk med sine tema og som med ulike ”fremmedgjøringsteknikker” får oss til å tenke over verden på nytt. Han er i sær opptatt av historien og det faktum at fotografiet ikke er objektet, men er en representasjonsform som transformerer objektet i en prosess som involverer publikum.

Hans mest omtalte prosjekt så langt er Hereros – som ble utstilt på Kråkeslottet i 2014.


http://jimnaughten.com/project/film/
http://www.jimnaughten.com/project/hereros/



Hans Beckers

Hans Beckers er ung belgisk mulitkunstner. Han er musiker, komponist og bildekunstner - og gjør også dataprogrammering når verket krever det. På Kråkeslottet stiller han ut installasjonen Klopoteks, inspirert av slovenske fugleskremmere drevet av vinden, som lager lyd ved at treplater klaprer mot hverandre. Ved denne anledningen er stemmegaffelen tatt i bruk og treplatene formgitt slik at de gir ulike rene toner. Dermed oppstår et marimbaorkester ute på Bryggeloftet. Hver av de ti skulpturelle enhetene i det selvspillende orkesteret er drevet av en vindusviskermotor. De er styrt fra en datamaskin.

Ute på holmen vil det stå to tradisjonelle klopoteks. Det er bare å håpe på at vi får en passe bris i juli som kan holde vingene på fugleskremmeren i gang.

Klopotekene er laget av planker funnet i material-lagrene på Kråkeslottet. Det vil si at de enten har vært en tur rundt Nordpolen (drivtømmer) eller stammer fra en fjøs på Nord-Senja, eller kanskje en skjå i Målselv. Arbeidet ble gjort i vinter under et artist-in-residence opphold hvor Beckers hadde med seg fra Belgia den dyktige fin-snekkeren Jasper Deville.

Beckers vil gi to konserter under festivalen. Den første på åpninga 2. juli hvor han blant annet spiller på en selvbygget theremin. Theremin er et instrument som spilles uten at musikeren rører ved det!  Musikerens hender beveger seg i spenningsfeltet mellom to fast oppstilte elektroder (antenner). 


*************************************

Kunstnerne 2015

Valentin Manz

April 2015

In my dreams, I am terrified. I am a small boy taking a maths exam. I write, I write. I am watched. I am worthless. They will throw me out with the rubbish. Out of ten thousand exams, I have never once reached the end.

I am very attracted to rubbish. These items have reached the end of their working lives. These things are free from being useful, free from being worthy, free from externally imposed value. They are free to flow into chance alliances and unstable dynamic systems. They are also free to associate with the likes of me. And I am free to take as much as I can carry and store.

I think of my work as a series of open dynamic systems. By this I mean that the focal point of my intention is not on a finished product for exhibition, but rather on an energetic exchange between myself and a landscape, a cycle of forms coming-into-and-out-of-being. This cycle manifests most visibly into large-scale site-specific installations, which in turn catalyse gatherings and spontaneous happenings. Some of the artifacts I create are designed to decay or are destroyed as part of the work. This work falls between the categories of sculpture, installation, time-based media and land art.

 
 

FAQ-

Where are you from? I was born and raised in Bavaria, Germany.

Do you have any formal training? I studied art in London and also art psychotherapy.

Where else have you shown your work? Here and there- London, Berlin, Munich, New York, Sydney, Firdaus (Indonesia).

Under ArtiJuli 2015 vil Valentin presentere en interaktiv installasjon med tittelen:

Dinner with the Angsthase Family / Abendsessen mit der Familie Angsthase

I hated to be called ‘angsthase’. Everyone has fears. Fears are probably useful. But no one wants to be ridiculed for their fears. No one wants to be called a ‘scared rabbit’. It’s an insult. It’s like being called a ‘chicken’ or ‘scaredy-cat’. Dinner time is family time. Food and more food. The table is unstable. Father is at the head of the table. (Mother stands silent.) The scene responds to the tides- low and high, high and low. Waves create movement between sister and brother. Plates are flying. I raise my hands—a sign of submission or attack?

You are invited to serve the soup. 

 
 

Alzbeta Zemanová

Veronika Svobodová

 

Alzbeta og Veronika er begge Tsjekkiske kunstnere, bosatt i Praha. De jobber hovedsaklig med grafikk, scenografi og installasjon. I februar og mars var de på en månedlangt residence hvor de ble sterkt inspirert av den rå naturen, så annerledes enn deres daglige omgivelser.

 

Alžběta Zemanová (1987) and Veronika Svobodová (1986) met at the Secondary School of Applied Art in Uherské Hradiště, a Moravian town renowned for its fine wine. At that time, Alžběta's study profile was characterized mainly by flat curves while Veronika inclined towards more substantial shapes.

In 2009, they meet again in Prague, sharing a large apartment with very high ceilings.

Veronika, who still lives in that same apartment even today, studies Stage Design for Alternative and Puppet Theatre at DAMU (Theatre Faculty of The Academy of Performing Arts in Prague), likes to ride a Lady 26 bicycle along the river, her hands constantly smeared with bike grease, puts up private home theatrical pieces about pilgrimaging, and runs a fine art studio for children called “Klíčení“. This is what she says about herself: “I may be a rather slow and untrustworthy person, but at least I have an opinion.”

Alžběta graduated from the Academy of Arts, Architecture and Design in Prague, where she studied in the Illustration and Graphics studio. She now lives in Hradec Králové where she spends time gardening, creating her own books and studying various graphic arts techniques. She is one of the founding members of the NaPOLI group. She likes to walk or to travel by train while inventing the characters of her stories. In near future, she plans to have her teeth reconstructed and to celebrate her mother's birthday.

Their joint work is represented by the Band for four hands; one pair of an illustrator's eyes is being complemented by the other's feel for constructional asymmetry. During their stay in Norway they have stepped over the limits of the two-dimensional format. Throughout the whole creative process they collected and dried seaweeds and listened to the buzz of the hatching flies. They discovered some unexpected associations between the inner spatial dimensions of the house, the whale's skeleton and the human body. They combine sea products with light and sound. Microcosm. Bu.

 

Noé Cauderay

Noé er utdannet fotograf, men arbeider med mange forskjellige yttrykksformer; tegning, grafikk, film, animasjon og installasjon. Han har vært på residence-opphold på Kråkeslottet flere ganger tidligere. Etter tre ukers intenst arbeid i mars 2015 hadde han følgende å si om oppholdet: 

“The wind, the big skies, the northern light, the people, its like a platform to build a rocket to go to a star. It´s like the NASA for art here.“

http://noecauderay.tumblr.com

 

Bieke Depoorter

Bieke Depoorter er fotograf tilknyttet det renomerte bildebyrået Magnum, men jobber hovedsaklig med egne prosjekter. Hun har en omfattende utstillingsvirksomhet bak seg i tillegg til flere bøker. Prosjektene hennes strekker seg gjerne over lang tid hvor hun arbeider målbevisst for å komme tett innpå mennesker i sine lokalmljøer. Av de mest kjente kan nevnes "Ou menya” fra Russland, “I am about to call it a day” fra USA og “In between” fra Egypt. I tillegg til sitt eget kunstnerskap er hun blant annet involvert i et undervisningsprogram i Sør-Afrikas townships. 

Under festivalen på Kråkeslottet vil hun vise en serie av sine bilder utendørs, tilpasset det unike landskapet på Senja og i Bøvær.

http://www.biekedepoorter.com

 
 
 
 

Ina Marie Winther Åshaug

Ina Marie arbeider i hovedsak med tegning, maleri og tekst. I tillegg til eget kunstnerskap, driver hun det nyetablerte visningsrommet og residencen Wollmars i Gøteborg, sammen med tre andre kunstnere.

Til ArtiJuli arbeider hun med en tegneserie med lokal forankring. Serien vil bli publisert i bokform, og originalene blir stilt ut på Kråkeslottet under festivalen.

Ina Marie gikk ut fra Kunstakademiet i Trondheim 2010 og flyttet deretter til Sverige. Hun har deltatt på en rekke utstillinger, blant annet Høstutstillingen, Trøndelagsutstillingen og Nordnorsken.

http://inamarie.se

 

Kunstnere fra tidligere festivaler

 

Oona Libens 

På besøk i dypet...hos rekene

Gjennom flere måneder har den unge svensk-belgiske kunsteren Oona Libens bygget opp et undervannsunivers ute på det mørke bryggeloftet på Kråkeslottet. Her vil hun fem dager i uka framføre skyggeteaterforestillingen Nausea. Hun inviterer publikum med på en kunstnerisk utforskning av havet; som kilde for myter, som arena for levebrød og som biofysisk fenomen. Men Libens er undervegs i sitt dypdykk blitt hektet på reker. Vi tilbringer tid med dem og blir kjent med deres kultur og deres idoler; - især legenden og operasangeren Elsa Hoffmann. Forestillingen har sine poetiske og humoristiske såvel som dramatiske øyeblikk.

Under taket ute på bryggeloftet er det et virvar av skinner, tau, figurer, hjul og tråder. Libens jobber med analoge projeksjonsmetoder og med et scenemaskineri som henter inspirasjon i det tidlige teateret, hvor sjømenn ble ansatt som scenearbeidere fordi mekanikken oppe i sceneloftet hadde mye tilfelles med riggen på ei seilskute.
- Passer utmerket her på Kråkeslottet, bemerker Libens. 

Oppunder mønethenger det permanent ei vinne, - et heisehjul. Det har vært der siden brygga ble bygd i 1899 og har hevet inn uttallige tonn med fisk. Nå er flere små hjul tilkoblet det store og det skal for første gang tjene kunsten.Alle trådene under taket fører ned til kunstnerens kommandobro. Publikum får følge med i hvordan hun og hennes hjelpere opererer mekanikk og teknikk.- Dette er en integrert del av opplevelsen, forteller Libens. I en diigital tid er det verdifullt i seg selv å kunne se og forstå hvordan ting virker.

Når det ikke er forestilling vil scenografi og maskineri - samt en rekke små interaktive titteskap - være tilgjengelig for publikum og fungere som en installasjon. Libens opererer i grenseland mellom figurteater og visuell kunst. Hun er en sann multikunstner. Også lydbildet har hun produsert selv. Her spiller hun vibrafon, pumpeorgel, cello og sag (en Sandviken Stradivarius) og har dessuten fått med seg sine musikervenner.

Libens har sin kunstutdanning fra Kunstakademiet i Gent (Belgia) og har dessutenstudert scenografi i Estland. Hennes skyggeteater bærer navnet Teatro Dondolo etter en omreisende teatertrupp fra 1800-tallet med base i Italia. Her har Libens vært og gjort research

- Teaterets leder var en kvinne, forteller Libens.

- Og de framførte gjerne sine skyggeforestillinger på fiskebrygger.  

 
 

Augustin Rebetez: 

Drømmer i svart, hvit og rødt

Fransktalende Augustin Rebetez fra Sveits kommmer til Kråkeslottet med en samling animasjoner i kofferten en uke før utstillinga åpner. Store foto – til opphenging både ute og inne - er ankommet per post på forhånd. Han har med seg tre assistenter og på selve åpningsdagen spiller et band bestående av venner fra Sveits.

Rebetez intensjon er å omskape rommene og å skape et helhetlig visuelt miljø hvor visningene av animasjonene inngår. Tegninger og malerier rett på vegg vil bli produsert på stedet. Skulpturer, satt sammen av ”found objeckts”, vil bli stablet på beina. De har gjerne et menneskeliknende preg.

Hans fargepalett er enkel. Han har bestilt 10 liter svart maling, 10 liter rød maling og 10 liter hvit maling.

Augustin Rebetez presenterer i sine animasjoner serier med bilder som hektes sammen i sære assosiasjoner. Det er absurd, men bildestrømmen har same flyt og selvfølgelighet som i våre drømmer. Det er humoristisk, medrivende og foruroligende på samme tid. Hans figurer er enkle og arketypiske, men likevel uttrykksfulle, som i såkalt ”primitiv” kunst. Lydsiden – alltid ved hans kompanjong Pascal Lopinat - er gjennomarbeidet og understøtter stemningene i filmen gjennom en kombinasjon av lyd og musikk.

Rebetez animasjoner kan være basert på tegning, eller det er gjenstander eller dukker som settes i bevegelse. Som regel er det intrikate sammenfletninger av alle disse teknikkene.

Rebetez er utdannet kunstfotograf. Og han gjør også rene fotoutstillinger. Han fotograferer gjerne i mørket og fyrer løs med blitz rett på.

Han har hatt to arbeidsopphold på Kråkeslottet de to siste årene og flere av de viste arbeidene er produsert i denne anledning. Rebetez vil delta på åpningsbegivenhet lørdag 30. Juni.

 

Nik Taylor

 

Nik Taylor’s work ranges from both 2 and 3-dimensional collage and illustration to the construction of large-scale faux film-set props, curiosity cabinets and ambitious modular sculptures.

Principal to the work is the combination of doctored and altered found objects with hand-crafted materials. These works are produced according to rigorously enforced rules for construction concerning content, composition, ratio, scale, and choice of material. Highly idiosyncratic and

referencing artists including Eduardo Paolozzi, Peter Blake, Ilya Kabakov, Hieronymous Bosch and William Heath Robinson, Taylor’s work attempts to create a balance between aneclectic collection of opposing ideas and techniques; the machine finished versus the hand-crafted, the notion of production versus that of play, science versus folk, the amateur versus the professional, and the highly planned versus the spontaneous.

His works are often wilfully difficult toread, arranging and recon-textualising objects into tableaux and compositions that confound interpretation, they create intrigue but deny resolution, exploiting the viewer’s desire to create narrative and form connections. These works are irreverent and humorous but often contain a note of pathos with the recurrence of the childlike, the lost and the discarded.

 
 

Jim Naughten 

"Konflikt og kostyme"

Den internasjonalt kjente engelske kunstfotografen Jim Naughten stiller ut sine portretter fra Namiba nede i bryggerommet på Kråkeslottet.

Bildene har vakt stor oppmerksomhet. De var nylig en av hovedattraksjonene på den store fotofestivalen i Knokke-Heist i Belgia. Også media har vist stor interesse. I Norge var det i vår en stor reportasje i D2 (Dagens Næringslivs helgemagasin) om boka som kom ut av prosjektet.

Boka heter Conflict and Costume. Tittelen henspeiler på konflikten mellom kolonimakta Tyskland og Herero-folket. I 1904 gjorde hereroene opprør. Mer enn 80 prosent av folket ble utryddet. Mennene i herero-stammen tok uniformene fra sine falne fiender og det er disse de fortsatt bruker til høytid og seremonier. Kvinnenes klesdrakt - også til hverdags - er inspirert av europeiske kjoler fra viktoria-tida.

Naughten har gjort portretter. Bildene ligger i grenseland mellom dokumentarisme og fiksjon. Bildene er iscenesatt. Personene ser rett i kamera. Og knipset er bare første fase i Naughtens prosess. Han var opprinnelig maler og benytter seg nå av digitale "paletter og pensler".

I et intervju med magasinet At Lenght forteller Naughten:

- I de fleste tilfellene er bakgrunnen lagt til etterpå. Det føles frigjørende å jobbe på denne måten, forteller Naughten. Det nærmer seg maleriet og han kan lage de "bildene han ser for seg".

Naughten er bosatt i en husbåt på Themsen, men selger sine bilder hovedsaklig gjennom et galleri i New York. Han var i vinter på arbeidsopphold på Kråkeslottet.  

 
 

Signe Løvland Solberg

 

Illusjon av noe levende ...

Signe Solberg har valgt den smale veg. Starten er løfterik.
Hun en ung kunster (28) som jobber tredimmensjonalt og satser fullt ut på en kunstnerkarriere. Nettopp ferdig med mastergrad fra Oslo Kunsthøgskole har hun allerede mottatt flere priser: Aust-Agder fylkeskommunes kunstner-stipend, Anders Jahres Pris for Yngre Kunstnere og Sørlandsutstillingens Reisepris.

Dette sier hun om sitt arbeid:

”Jeg jobber med skulptur hvor konstruksjon og installasjon i rom står sentralt. Gjennom abstrakt form forsøker jeg å skape illusjoner av bevegelse og oppnå et spenningspunkt der betrakteren forventer at noe kan skje. Med en krysning av organisk og mekanisk formspråk prøver jeg å forsterke illusjonen av noe levende. Jeg jobber i stor skala og med det monumentale fordi jeg er opptatt av hvordan distanse og størrelsesforhold påvirker betrakterens opplevelse av verket.”

Solberg Løvland ankommer til ArtiJuli 2012 et par dager inn i festivalen og skal jobbe med å ferdigstille en skulptur til 14. juli. Da skjer avdukningen. Materialene hun skal benytte er barkede furustranger fra Målselv og kjetting. Skulpturen skal stå utendørs, rett utenfor Kråkeslottet. 

 

Bente Ånestad

Om tid og håp

Bente Ånestad er i starten av sin kunstnerkarriere. Hun har gått på Kunstakademiet i Tromsø og er nå tilbake i sin hjemby Stavanger hvor hun vil starte eget galleri. Her på Kråkeslottet viser hun pennetegninger. Det er to serier. Den ene, ”The Infinite Vanishing”, handler om tid: om apati og halvhjerta eskapisme, eksistensialisme og hverdagsskam; - om å få grep om tid; - langsom tid, miste

tid og tid som går fort og svimmelheten som følger med tanken på en oftere kaster bort tid enn å bruke den som man burde. Den andre serien, ”Hope this helps”, handler om en pessimist som prøver å bli optimist. Ånestad uttrykker seg innenfor et bredt spekter av kunstsjangre; - foto, video, installasjon – og nå tegning. Hun blir å finne på Kurant i Tromsø til høsten! 

 

Espen Justdal 

Vivre Ensemble

Mr Wunderbar aka Espen Justdal bidrar i kjent Wunderbarisk stil til ArtiJuli med utstillinga "Vivre Ensemble". Folk kan forvente seg alt anna enn minimalisme!Her blir det installasjon med stor detaljrikdom, lys, lyd, coollager, tusjtegning, spray på lerret, figurer skjært ut i finer og sjablongbilder. Hans hjerte brenner for det visuelle, for form, fest, farge - og figuraritet.

Grafiskdesign, tegneserier, illustrasjon, streetart, popart ol er viktige inspirasjonskilder når Wunderbar skaper sine saker,og da gjerne i naive,lekne univers hvor jordbær med bart danser mambo og iskremer sender hverandre amorøse blikk under dryppende regnbuer..

Mr Wunderbar syns at hverdagen er såpass ensom, lite fylt av dans på bordet og kyss under vakre regnbuer, og såpass full av overskrifter om drap, sult, flom og sykdom, at det skapende universet må bli en magisk verden der det hyggelige og ikke det triste seirer!

Wunderbar har en bachelorgrad fra Kunstakademiet i Tromsø. Han har to år bak seg fra kunstfagskolen i Nordland og han har to år på animasjonslinja ved Høgskulen i Volda.